Metoder

Våre to vanligste metoder er J2-metoden og EC1-metoden. Ved J2-metoden brukes en væskestråle av grout (sement og vann) til å erodere ned jordstrukturen. Grouten blandes med de stedlige massene og danner en jetpel av geobetong. Ved EC1-metoden brukes vann til å erodere ut en sylinder som deretter fylles med ordinær konstruksjonsbetong. Under følger en beskrivelse av de forskjellige metodene, samt en animasjon av J2- og EC1-metodene. J1- og J3-metodene, som er mindre brukt, omhandles nederst.

J2-metoden
J2-metoden anvendes både i friksjonsmasser og kohesjonsmasser for in situ støpte permanente, lastbærende og tette geobetongkonstruksjoner uten forutgående utgraving eller forskaling.

J2-metoden består av to konsentriske rør og to medier: grout pluss eventuelle tilsetningsstoffer i det indre røret og luft i det ytre røret. De to konsentriske dysene på borerøret eroderer ned jordstrukturen ved hjelp av en jetstråle bestående av grout og luft. Grouten pumpes med et trykk på opptil 500 bar og omsluttes av et luftrykk. Overskuddsmassene strømmer opp langs pilothullet og samles på overflaten.

Metoden gir jetpeler med diametre på opptil 2,5 m. Produksjonsprosessen og pelens geometri kan styres i alle typer løsmasser. Trykkfastheten er godt over 20 MPa i sand og grus, 10 til 20 MPa i morene og 3 til 15 MPa i leire. Permeabilitetsverdiene ligger i området 10-8 til 10-10 m/s.

Med J2-metoden brukes grout og luft under høyt trykk til å erodere en sylinder og blande seg med stedlige masser.

J2-peler ved prosjektet: Undergang Eidanger fra 1991 (lav oppløsning)

EC1-metoden
EC1-metoden anvendes i kohesjonsmasser og steinfyllinger for in situ støpte permanente, lastbærende og tette betongkonstruksjoner uten forutgående utgraving og forskaling.

EC1-metoden er basert på en modifisering av J2- og J3-metodene. Massene erstattes med høyverdig konstruksjonsbetong, (undervannsbetong med tixotropiske egenskaper) som pumpes ned i bakken samtidig som det spyles ut et hulrom ved hjelp av en eller to høytrykks vann- og luftstråler som bryter ned jordas struktur. De oppløste massene presses gjennom pilothullet og opp til overflaten.

Metoden gir jetpeler med diameter opptil 2,0m. Trykkfastheten er minimum 45 MPa. Permeabilitetsverdiene ligger i området 10-10 til 10-12 m/s.

Med EC1-metoden spyles det ut et hulrom med vann, som så erstattes med høyverdig konstruksjonsbetong.

Animasjon av J2-metoden (nederste del av pel) i morene og EC1-metoden (øverste del av pel) i leire.

J1-metoden
J1-metoden brukes i mindre grad og består av et rør og et medium. Grout pumpes gjennom en dyse under et høyt trykk, på opptil 500 bar. Gjennom rotasjon og samtidig opptrekk av borrøret utformes en sylinder av behandlet jord. Overskuddsmassene strømmer opp langs pilothullet og samles opp på overflaten.

Vanlig diameter er 0,6 til 1,0 m mens trykkfastheten ligger i området 0,5 MPa til 2 MPa.

Metoden er best egnet i løse og lett nedbrytbare jordarter.

J3-metoden
J3-metoden benyttes ved spesielle anledninger og anvendes både i friksjonsmasser og kohesjonsmasser for in situ støpte permanente, lastbærende og tette geobetongkonstruksjoner uten forutgående utgraving og forskaling.

J3-metoden består av tre konsentriske rør og tre medier: grout samt eventuelle tilsetningsstoffer i det ytre røret, vann og luft i de to indre rørene. De to øverste konsentriske dysene på borrøret eroderer ned jordstrukturen ved hjelp av en jetstråle bestående av vann og luft. Vannet pumpes med et trykk opptil 700 bar og omsluttes av et luftrykk. I det oppløste jordmaterialet pumpes grout under et trykk på opp til 100 bar. Overskuddsmassene strømmer opp langs pilothullet og samles opp på overflaten.

Metoden gir diametre på opptil 2,5m. Produksjonsprosessen og pelens geometri kan styres i alle typer løsmasser. Trykkfastheten er opptil 40 MPa i sand og grus, opptil 35 MPa i morene og 5 til 15 MPa i leire. Permeabilitetsverdiene ligger i området 10-9 til 10-10m/s.